Til minne om Helge Siljan

«Livet skal ikke begripes, det skal gripes», sto det i dødsannonsen etter at GØIFs æredsmedlem Helge Siljan brått gikk bort kvelden 13. mai, tre dager før han skulle fylt 49 år.

Men selv om Helge ville at vi skulle gripe livet, er det ikke til å begripe at han for siste gang har tatt en kioskvakt, tømt en søplekasse, ledet et styremøte, gjennomgått et regnskap, oppdatert medlemslister, skrevet en tilskuddssøknad, stilt på dugnad eller bare vandret rundt på anlegget til GØIF og sørget for at alle følte seg velkomne.

For Helge var den som kunne kunsten å gripe livet. Etter en flott oppvekst i Bamble og studietid i Trondheim, traff han Mona og de fikk etter hvert døtrene Nora og Malin. Senere flyttet de til Sandefjord hvor Helge fikk jobb i Reicholdt. Jobben gjorde at familien i noen år bodde i Dubai før de vendte hjem da Helge ble syk med uhelbredelig hjernekreft, glioblastom.

Denne sykdommen var Helge svært åpen om. Han aksepterte at det var blitt slik og ville gjøre det beste ut av situasjonen. Hans realitetsorientering og åpenhet var resultat av en indre styrke og ro som for oss rundt var helt usedvanlig.

For Helge var en usedvanlig mann. Helge grep virkelig muligheten til å påvirke rundt seg. Han engasjerte seg for å gjøre verden generelt og nærmiljøet spesielt til et bedre sted, enten det var som medlem av Foreldregruppa på Gokstadskolen, leder i GØIF (5 år), styremedlem i Hjernekreftforeningen eller mange av de andre små og store ubetalte oppgavene Helge tok på seg. Helge var nemlig en ressurssterk mann med en unik evne til å forenkle det vanskelige og bruke sin kunnskap og erfaring til å tråkle fram kompromisser eller finne løsninger på komplekse problem.

Helge var innovativ og utviklingsorientert. Som leder i GØIF dro han i gang både kvalitetsklubbprosjektet og Fotballfritidsordningen (FFO). Gjennom dette profesjonaliserte han klubben og hevet GØIF på alle plan. GØIFs og Helges verdier var jo nesten perfekt match: åpen, inkluderende og utviklende.

Helge var dessuten en filantrop. Penger var ikke det viktigste i livet. Det var det barna og familien som var. Men deretter kom GØIF. «Det er den dårligst betalte jobben jeg har hatt. Hahaha! Jeg TAPER penger på dette. Jeg betaler i praksis for å være leder! Men så har jeg da aldri hatt en så meningsfull jobb heller. Det er da du skjønner hvor heldig du har vært i livet», sa Helge.

Smak på den. «Heldig i livet».

Den kom fra en mann som visste at han ikke kom til å bli gammel, som forberedte oss andre på at han skulle dø tidlig. Han følte seg heldig i livet, for de mulighetene det hadde gitt ham og de opplevelsene han hadde fått. For familie, venner og reiser.

Ikke for det. Helge skulle selvsagt gjerne ha sluppet kreften. Han skulle så veldig gjerne levd lengre, fått se barna vokse opp, vært der til støtte og glede for dem slik de har vært for ham. Det var hans store sorg at det ikke ble slik. Det var han åpen om. Men han klarte likevel å glede seg over de nære ting, og valgte vekk bitterhet. Han valgte å reise rundt og oppleve verden og mennesker, selv etter han ble syk. Det var så mye der ute som var verdt å ta med seg. Så mye glede og opplevelser å hente – og Helge elsket å fortelle om dem. Det viser hvilken enorm indre styrke han hadde.

Vi som var så heldige å få Helge inn i livene våre, ble kjent med en inkluderende, åpen og svært sosial mann med mange talenter og en usedvanlig stor omsorg. Stadig ringte han andre uten annet formål enn egentlig bare å høre «Hvordan står det til med deg?». Det sitter mennesker rundt omkring i hele verden nå og er dypt berørte over Helges alt for tidlige bortgang. Det er en stor sorg at disse telefonene ikke lengre vil komme, og at vi ikke lengre kan diskutere livets små og store spørsmål over en brølende latter eller et glass med vin. Den inkluderende Helge inviterte nemlig stadig GØIF-styret hjem til seg på sommeravslutninger eller andre markeringer, åpnet huset for skalldyrlag med venner der han presenterte selvfiskede råvarer eller fant fram en øl og gledet seg til Liverpool-kamp sammen med gode guttekompiser. Dessuten kunne du være sikker på at det alltid var både glede og kaffe å få om du bare stakk innom en dag.

For hjemme hos Helge var døra alltid åpen (bokstavelig talt). Helge ville helst at folk bare banket på og kom inn uten at han måtte lukke opp døren for dem. «Det er både enklest og hyggeligst slik. Ikke noen vits i å stenge folk ute. Det er ikke derfor vi har vegger», sa Helge.

Det er nemlig slik Helge var. Han ville inkludere. Han trodde på folk. Og han fikk det beste ut av folk. Han kunne absolutt være tydelig, men aldri hoverende. Han var opptatt av etterettelighet, at ting skulle være korrekt og så på ærlighet som en dyd. Når han så kombinerte dette med sitt engasjement, raushet og godhet og samt evnen til aldri å slutte å by på seg selv, er det ikke rart at han berørte så mange mennesker.

Helge har satt dype og varige spor, ikke bare i idrettslaget GØIF, men også i nærmiljøet og i livene til de han møtte. Det er med stor, stor takknemlighet vi minnes Helge, en av de personene som har betydd mest for GØIFs drift og utvikling gjennom klubbens historie. Det er vondt og trist at vi ikke lenger skal få se Helges blide ansikt eller høre hans rullende latter på anlegget.

Våre aller varmeste tanker og største medfølelse går likevel til døtrene Nora og Malin, til Mona, Frank, Anne-Grete og øvrig familie som har mistet en helt usedvanlig mann.

Vi lyser fred over Helge Siljans minne. YNWA!

Anders Mehlum Hasle
På vegne av styret i GØIF